Kristendom i forhold til antikk filosofi

Mitt spørsmål: Hvordan vil du si kristendom skiller seg fra den antikke filosofi tradisjonen?
gemini.google.com: Kristendommen og den antikke filosofitradisjonen (særlig platonisme, aristotelisme og stoisme) har påvirket hverandre gjensidig gjennom historien, men de hviler på helt ulike fundamener.

Forskjellene kan oppsummeres gjennom fem sentrale akser:
1. Kilden til sannhet: åpenbaring vs. Fornuft
Antikk filosofi: Sannhet nås gjennom fornuften (logos), observasjon og intellektuell argumentasjon. Filosofene (som Sokrates og Platon) søkte å tenke seg frem til de dypeste prinsippene for tilværelsen.
Kristendom: Sannhet mottas gjennom guddommelig åpenbaring. Gud gjør seg kjent i historien gjennom profetene, de hellige skrifter, og fremfor alt gjennom inkarnasjonen - at Gud ble menneske i Jesus Kristus. Sannheten er altså en person og en hendelse man gjenkjenner, heller enn et filosofisk system man regner seg frem til.

Bilde 1. Shaphiro om Gud og fornuft

2. Gudsbildet og skapelsen

3. Menneskets problem og løsning: Synd vs. Uvitenhet
Antikk filosofi: Menneskets hovedproblem er uvitenhet. Hvis du vet hva som er rett, vil du gjøre det rett (sokratisk intellektualisme). Frelse eller eudaimonia (det gode liv / lykke) oppnås ved egeninnsats, dyd og filosofisk disiplin.

Kristendom: Menneskets hovedproblem er synd - en moralsk og relasjonell brist som forstyrrer forholdet til Gud og medmennesker. Mennesket kan ikke frelse seg selv gjennom intellekt eller moral; frelsen er en ufortjent nåde (charis) fra Gud som mottas gjennom tro.

4. Synet på kroppen og historien
Kroppen og materien:
I stor deler av antikk filosofi (særlig platonismen) ble kroppen ansett som et "fengsel" for sjelen (soma sema). Målet var at den udødelige sjelen skulle frigjøres fra den forgjengelige materien.
I kristendommen er kroppen skapt god av Gud. Målet er ikke sjelens flukt fra materien, men kroppens oppstandelse og en nyskapt fysisk virkelighet.

Bilde 2. John Lennox om hovedalternativene

Historiesyn:
Den antikke verden helte ofte mot et syklisk historiesyn (verden går i evige kretsløp).
Kristendommen innførte et stramt lineært historiesyn med en begynnelse og en slutt:

Skapelse --> Syndefall --> Frelse --> Gjenopprettelse.

5. Elitistisk innsikt vs. Universell bevegelse
Antikk filosofi: Filosofi var i praksis forbeholdt en utdannet elite - frie, velstående menn som hadde tid og ressurser til tenkning.
Kristendom: Budskapet var universelt og åpent for alle uavhengig av utdanning, kjønn eller sosial status. Slaver, kvinner og fattige ble regnet med likeverdig menneskeverd og tilgang til Gud.

Oppsummert: Hvor den antikke filosofen spør: "Hvordan kan menneskets fornuft heve seg opp til det guddommelige?", svarer kristendommen: "Gud har steget ned til mennesket."

gemini.google.com: Vil du utforske mer om spenningen eller koblingen mellom disse tradisjonene?
Hva mente Paulus om gresk filosofi i Athen? Mitt svar: Ja takk.

Hva sa apostelen Paulus da han talte til de greske filosofene på Areopagos i Athen?
Da apostelen Paulus talte til de epikureiske og stoiske filosofene på Areopagos (Mars-høyden) i Athen - en hendelse beskrevet i Apostlenes gjerninger kapittel 17 - leverte han en av urkirkens mest kjente og pedagogiske taler.
Han opptrådte ikke som en fordømmende kritiker, men møtte filosofene på deres egen hjemmebane ved å ta utgangspunkt i deres egen kultur, kunst og poesi.

1. Utgangspunktet: Et alter for "en ukjent Gud"
Paulus begynte med å rose atenernes religiøsitet, men brukte en spesiell observasjon som inngangssport:
"Atenerne! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg også et alter med denne innskriften: 'For en ukjent Gud'. Det som dere dyrker uten å kjenne, det forkynner jeg dere."
- Apostlenes gjerninger 17,22-23

Bilde 3. Materien skapte seg selv

2. Hovedpunktene i talen
Paulus bygde deretter opp et argument som utfordret både den stoiske og den epikureiske tankegangen:
Gud er skaperen - ikke materien eller universet selv (mot stoikerne og epikureerne):
Gud skapte verden og alt som er i den. Han bor ikke i tempel bygd av menneskehender, og han trenger ingenting fra oss, for det er han som gir alle liv og pust.
Menneskehetens enhet og historiesyn:
Gud skapte alle folkeslag av ett enkelt menneske, og han har fastsatt deres tider og grenser. Målet var at menneskene skulle søke Gud og kanskje kunne treffe på ham.

Sitat fra greske poeter:
For å underbygge poenget sitt om at vi er nær Gud, siterte Paulus gresk litteratur i stedet for de jødiske skriftene:
"For det er i ham vi lever og beveger oss og er til" (tilskrevet Epimenides).
"For vi er også hans slekt" (fra stoikeren Aratos' dikt Phainomena).
Et oppgjør med avgudseriet:
Siden vi er Guds slekt, bør vi ikke tro at det guddommelige ligner på gull, sølv eller stein formet av menneskelig kunst og tanke.

3. Klimakset: Omvendelse og oppstandelse
Talen tok en brå vending fra allmennfilosofisk teologi til det spesifikt kristne budskapet:
"Gud har bært over med de tidene da man levde i uvitenhet. Men nå byr han alle mennesker overalt at de må vende om. For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet ved en mann som han har utpekt til dette. Og det har han bekreftet for alle ved å reise ham opp fra de døde."
- Apostlenes gjerninger 17,30-31

Bilde 4. Paulus på Aeropagos

Reaksjonen fra filosofene
Talen fikk en delt mottakelse, særlig fordi tanken om kroppens oppstandelse sto i sterk strid med gresk filosofi (hvor målet heller var sjelens frigjøring fra kroppen):
Latterliggjøring: Enkelte spottet ham da de hørte om oppstandelse fra de døde.
Nysgjerrighet: Andre sa: "Vi vil gjerne høre deg tale om dette en annen gang."
Omvendelse: Noen få sluttet seg til Paulus og kom til tro, blant dem Dionysios fra Areopagos (som ble en viktig skikkelse i tidlig kirkehistorie) og en kvinne ved navn Damaris.

Vil du utforske mer om dette møtet mellom kristendom og gresk tenkning? Mitt svar: Ja takk
Hvordan brukte kirkefedre som Augustin og Thomas Aquinas antikk filosofi til å forme kristen teologi?

Både Augustin av Hippo (354-430) og Thomas Aquinas (1225-1274) brukte antikk filosofi som et intellektuelt verktøy - et "skjelett" for å systematisere, forklare og forsvare den kristne åpenbaringen.
Det er likevel en viktig forskjell på dem: Augustin så verden gjennom Platons briller (via nyplatonismen), mens Thomas Aquinas gjenoppdaget og brukte Aristoteles.

Bilde 5. Augustin om mirakler

1. Augustin: Kristendom i platonisk drakt (Platonisme)
Augustin levde i Senantikken og ble sterkt påvirket av nyplatonikere som Plotin. Han mente at gresk filosofi hadde glimt av sannhet, men at den trengte den kristne åpenbaringen for å bli fullstendig.
Nyplatonisme (Det Høyeste Gode / Sjelens flukt)
Augustins syntese: Gud som den ultimate sannhet og kilde til alt godt
Det Høyeste Gode (Summum Bonum): Platon snakket om "Det Godes idé" som alt streber mot. Augustin identifiserte dette direkte med Gud. Menneskets sjel finner bare hvile i dette høyeste gode ("Vårt hjerte er uroleg inntil det finner hvile i deg").

Ondskap som mangel på godhet (Privatio Boni): Et stort problem for Augustin var hvordan en god Gud kunne skape en verden med ondskap. Ved hjelp av nyplatonismen definerte han ondskap ikke som et "stoff" eller en egen kraft skapt av Gud, men som frravær eller mangel på det gode (som mørke bare er mangel på lys).
Ideenes plass: Platon mente at de evige ideene eksisterte i en egen usynlig verden. Augustin flyttet disse ideene inn i Guds forstand som mønstre for skapelsen.
Augustins motto: "Credo ut intelligam" - "Jeg tror for at jeg skal forstå." Troen kommer først, men fornuften utdyper forståelsen.

2. Thomas Aquinas: Den aristoteliske syntesen (Aristotelisme)
På 1200-tallet ble de glemte skriftene til Aristoteles igjenoppdaget i Europa via arabiske oversettelser. Aristoteles var opptatt av den fysiske verden, observasjon, årsak og virkning. Thomas Aquinas brukte Aristoteles til å bygge skolastikkens mest imponerende teologiske system (Summa Theologiae).
Aristoteles (årsak og virkning / Den ubevegede beveger)
Thomas Aquinas' syntese: De fem gudsbevisene og naturens nåde

Bilde 6. Thomas Aquinas argument om avhengige vesener

De fem gudsbevisene (Via antiqua): Aquinas brukte Aristoteles’ fysikk og metafysikk til å formulere sine fem rasjonelle bevis for Guds eksistens. Blant annet at alt som beveger seg må beveges av noe annet, noe som krever en første "Ubeveget Beveger" (som er Gud).
Forholdet mellom tro og fornuft: Aquinas skilte, men samordnet, filosofi og teologi:
Fornuften kan nå frem til visse sannheter om Gud (f.eks. at Gud eksisterer og er én).
åpenbaringen trengs for de dypere mysterier (f.eks. Treenigheten og inkarnasjonen).
Naturen og nåden: Aristoteles lærte at alt har et naturlig formål (telos). Aquinas bygde videre på dette: "Nåden opphever ikke naturen, men fullender den." Menneskets naturlige fornuft og moral er god, men må fullendes av Guds nåde.

Sammenligning: Augustin vs. Aquinas

Metoden: "Å rane egypterne"
Både Augustin og Aquinas brukte beretningen fra Det gamle testamente - der israelittene tok med seg gull fra Egypt da de dro - som en metafor for sin omgang med filosofien:
Gresk filosofi var "hedensk gull" som kristne fritt kunne ta i bruk, rense for feil og bruke til å bygge opp Guds rike.

Spørsmål og bilder ved Asbjørn E. Lund